På scenen er det en kvinne, en stol, en veske. Opp av vesken sin tar hun ulike gjenstander, en etter en. En slags absurd og eksistensiell vareopptelling, som alltid starter med «Jeg liker… jeg». Det er hele livet hennes som brettes ut foran oss. Innholdet er ikke stort, men det lille som finnes, er ikke et vakkert syn. Litt etter litt, mens vesken gradvis tømmes, blir publikum vitne til en historie, som ikke nødvendigvis ender bra.